Thailand – Et Turist Mekka

Jeg satt og gjorde litt reseach om hva Thailand hadde å by på. «Wow!» tenkte jeg, «Så utrolig vakkert!». Mange spektakulære templer, kritt hvite strender, krystall klart vann med et landskap og natur uten like. «Om et paradis virkelig finnes, så må Thailand være plassen» sa jeg til meg selv, mens forventningene vokste og vokste for hver av de mentale bildene skolten min malte.

 

Koh Samui

Flyet landet på Krabi flyplass tidlig på morgenen den 30 januar. Blå himmel, steikende sol og et lite hopp opp på gradestokken i forhold til Sri Lanka. Jeg booket med det samme en transfer til Koh Samui for å treffe på en gammel venn som jeg hadde møtt i Brasil ved flere anledninger. Jeg følte meg lurt da jeg 2 dager senere leide en scooter for å utforske øya. At bilder lyver viste jeg jo fra «get laid» appen Tinder. Men dette? Blæææh! På fergen ble jeg allerede møtt av masse søppel som lå å fløyt i det vi nærmet oss havna. Strendene så ikke så mye bedre ut. Plastikkposer og emballasjer, sugerør og plastkopper, hermetikk bokser og glassflasker. Bare noe av få ting som var å finne. Men greit nok, jeg overser etter beste evne. Om man først skulle finne en fin strand, var den allerede invadert av et hav av halv svidde mennesker som lå langs hele stranden. I ny og ne fant jeg noe fint å hvile øyene mine på(hehe). Jeg leste meldingen om igjen og om igjen i et håp på at jeg kanskje hadde lest den feil de 7 første gangene. «En jævlig dårlig spøk å komme med», tenkte jeg. «…. er død». Jeg ville bort. Jeg hadde bare løst å forsvinne. Hele den gode reiseviben og magien som hadde følgt med meg de 3 siste månedene, gikk i bakken med tusen knas. Jeg ville bare ha litt fred og ro på den maurtuen av en øy. «Folk» tenkte jeg. «Æ hate folk».

Misforstå meg rett, men turist-tsunamien til Thailand ser ikke ut til å stoppe. I fjord besøkte hele 32,6 millioner mennesker landet. 32,6 MILLIONER! Det betyr at iløpet av et helt år, så lander det i snitt ca 90 TUSEN mennesker i Thailand, hver eneste dag. Enn under høysesongen da? Det å unnslippe folkemengder og støyforurensning er nesten en fysisk umulig oppgave. Turismeslitasje, om jeg får friheten til å lage et nytt ord. Det eneste som redder Thailand spør du meg, er glimtene av den fine urørte naturen. Eller det som er igjen av det. Om du finner noe. Uten folk. La oss ikke glemme av maten da! Nye soulmates og en god dose PARTY!

 

Koh Phangang

Billett til Koh Tao var egentlig allerede i boks. Men alt som skal til for å endre en plan er en gammel flørt. Ikke min flørt. Men Gabriel sin. Vi chattet litt frem og tilbake via Instagram, og ja. Det vil nok min fremtidige kone fort finne ut av, jeg er ikke så vanskelig og overtales. Kanskje jeg til og med kunne fortsette der Gabbern slapp. For hun er vakker! Og smart virker hun også å være, noe som er en sjelden kombinasjon. «Sharing is caring» humret jeg for meg selv. Uansett døde interessen fort da jeg lærte at hun hadde og reiste sammen med typen sin. Navnet til Gab fikk jeg ikke lovt å nevne i hans nærvær… «What have you done Gab?».

 

Arena

Hostellet «Koh Phangan Arena» var ikke en tam plass for å si det slikt. Fotball bane på baksiden, biljardbord, pingpong og beerpong bord, trenings apparater og vekter, basseng, bra musikk 24/7 med billig øl og billig mat(Phad fette thai, Papaya salat(spicy af), gate snacken og alle curryene). Et par hakk bedre enn hva Paradise Hotel har å by på. Jeg Skjekket inn på hostellet som «han nye» på «solo», og havnet fort i gruppen med den «nye alliansen» over et par øl. Jascha, Jojo og jeg bestemte oss senere for å utforske øyen på scooterne vi hadde leid oss(under promille grensen ofc). Til min overraskelse var dette en stor «stepp up» fra travle Koh Samui. Mindre folk, mindre søppel, mye mer og villere natur, mindre trafikk, støy og klarere vann. Vinden strøyk meg gjennom håret som myke dame fingrer og solen gjorde sine siste forberedelser før lys-showet skulle igang settes. Det føltes godt å få tømt hode. Et stort glis snek seg om munnen. «Life is good».

 

Slip N Fly(Die)

Skallebank og en drenert munn skulle vise seg å være hverdags kost her på hostellet. Til min overraskelse hadde allerede 3 nye personer checket inn på «solo» når jeg våknet opp fra de døde. Mangel på vann og en mage som rumlet etter oppmerksomhet var det som til slutt fikk meg opp. I zombie modus loffet jeg ned og møtte på andre zombier jeg kunne «zombere» litt med. Jeg hadde så vidt spist ferdig frokosten når jeg fikk beskjed av Dean om å «Hurry up boy!». Stemme det. Det hadde vi planlagt under gårsdagens drikkelek. «Æ må slutte å love ting».

Jeg er utrulig glad for at jeg ble med! For på en så rå plass hadde jeg ikke vært på lenge(2 uker siden). Det første som møtte oss i døren var en halv feit hvit tysker som fløy gjennom luften og landet flatt på ryggen. Latter og grimaser kjærte seg gjennom de av tilskuerne som enten så eller hørte sammenstøtet av hud og vann. Gutten nektet å takke ja til hjelp fra badevakten og svømte inn ikke noe bedre enn hva en skadeskutt fugl ville flydd. «Det tyske maskineriet» tenkte jeg, «Det lever de i hvert fall opp til».

En del tryn, en del fall. En del MAGI. Det var oppskriften på de neste 4 timene. Dean og jeg fløy nesten like fort opp som vi gjorde ned sklien. Jojo måtte gi seg etter et bristet ribbein, og min brasilianske søster Tuani, etter en forslått korsrygg samme runde. Etter nok selvtillit fra å «naile» dobbel backflip, var det ingenting som kunne stoppe oss. Etter vi puttet ballen i kurven «Sink 4 a free drink» 4 ganger hver, ble vi nektet flere drinker. Av sympati fikk vi 2 personlig team-utfordringer som ble premiert med «EN HEL BØTTE» til hver for suksess. Ikke med sand om du lurte. «Sku likt å visst kordan æ kom mæ hjæm den dagen».

 

Halfmoon party

Det er ingen hemmelighet at Koh Phangan er kjent for sine Fullmoons,- og Halfmoons partys. Og forsåved Black moon, Newmoon, Some moon eller No moon. Mange gode måne unnskyldninger for party ihvertfall. Uansett, valgte jeg å dra på halvmåne festen siden ryktene sa at fullmoon kunne gi begrenset bevegelighet pga folkemengden. Og ja, jeg er glad i å danse! Når latino blodet begynner å nærme seg kokepunktet trenger jeg litt plass til å shake løs. Den kvelden kjørte vi igang et vors på hostellet mens vi klargjorde rave outfitten. Armbånd, headliner, blomster her og der og selvlysende maling i alle mulige fancye farger hvor huden var naken. Fra hostellet ble vi fraktet i ekte thailansk ånd. En pickup med benker på langsidene. De som ikke fikk sitteplasser måtte bare finne seg en måte å bli med på. Som å henge halvveis utenfor. For en Arctic Monkey var ikke det et problem. Selv ikke med en vodkaflaske i den andre hånden. Alkoholen hadde begynt å ta over. Den kalde kveldsbrisen blåste kjølig over de røde skinnene mine og gav en illusjon av «total frihet», om det i det hele tatt finnes.. «Lovens lange arm har ikke nok rekkevidde te å halshugge mæ her. Når begynte apan å følge regla uansett?».

Det var vanskelig å holde tungen i rett munn. Ihvertfall med øl-brillene på. «Alkohol» sa jeg til meg selv. «Finns det nokka som gjør menneskerasen dummere enn alkohol?». Neppe, og likevel lovlig og så vel integrert i de fleste samfunnene. En mann stod forkledd som en indianer og hamret løs på trommen. Hoftene mine kunne ikke takke nei til samba rytmen og fant fort et sett å hive seg på lag med. Jeg vet ikke hvor lenge øyene mine hadde vært igjen. «Dama kunne kline». Hennes varme kjøttfylte lepper gav heller ingen hint til å ville stoppe. Jeg hadde sukker-sug og hun smakte honning. Dean røsket tak i meg. «Dude!» sa han. «You’ve been going on for hours, get a room». Jeg begynte å flire og tok henne med meg etter hånden. «Where you going broo?» sa han. Jeg pekte opp mot jungelen. Vi brøt ut i latter. «So Tarzan is giving Jane «the jungle experience» huh?».

 

Koh tao

Hva skal man si? Desidert høydepunktet av Thailand turen min! Koh Tao har alt Koh Samui ikke har. Pluss litt til. Jeg følte meg hjemme her. Kanskje fordi øyen minte meg litt om hjembyen min i Brasil. Eller kanskje fordi alt var mye simplere, villere og mer primitivt. «Du kan ta gutten ut av jungelen, men ikke jungelen ut av gutten». Det tok ikke lang tid å finne ut at det fantes fantastiske muligheter til å unnslippe «turismens vrede» og drukne meg selv i naturens skjønnhet på land og under vann. Men først var det et 4 dagers dykkekurs som måtte fullføres.

 

Dykking

Det hadde vært mange herrens dager siden jeg sist var en elev og satt på en skolebenk. Vi hilset og vekslet noen gloser for å bryte isen som lå i luften. Første dagen var egentlig ganske kjedelig. Halvannen time med tørre videosnuter om hva man kan og ikke kan gjøre, etterfulgt av hjemmelekse. Hva er egentlig hjemmelekse når motivasjon og interessen er på topp? Før vi kunne dra å plaske i havet, måtte vi gjennom 2 dykk i bassenget. Her ble den teoretiske implisert i den praktiske delen ved dykking. Selv om vi kun var i et basseng fullt av klor som luktet piss(sorry, klarte ikke å holde mæ) var det sykt fett! Pulsen hoppet opp et par hakk i det mitt første åndedrag skulle tas. Fremdeles i litt tvil, sier kroppen «d her går ikke, du e ingen jævla fæsk».

I hensyn til din fremtidige dykkesession velger jeg å ikke spolere opplevelsen. For det å dykke i havet er helt mindblowing! Som å oppdage en helt ny verden! Du er en salgs alien som flyr rundt i en vektløs tilstand og ødelegger privatlivene til havets beboere. All oppmerksomhet er rettet til omgivelsen din. Sansene absorbere hvert eneste inntrykk. Korallene reflekterer en stor variasjon av fargespekteret, den skiftetende vann temperaturen og lyden av knasende rev i kontakt med nebbet til en skilpadde. Jeg kløp meg i armen for å være sikker. Vi klatret alle opp i båten høy på dykking.

 

The Bush

Jeg stakk av. Jeg var sliten etter den siste uken. Jeg hadde prøvd å gi meg selv litt tid. Tid til å la det synke inn. Fordøye. Prøve å forstå, prøve å akseptere. Han er borte, gone. Min barndoms kompis. Mye hadde skjedd på kort tid og sjelen, hjertet og hode trengte å oppdateres. Synkroniseres. Jeg fant en liten sti som gikk ned mot havet under en av mine spontane utflukter. På den andre enden ble jeg møtt av en ensom liten sandstrand, ikke større enn 7 meter lang og 10 meter bred. Vi var en perfekt match. Like bortenfor, gjennom, over og under noen busker fant jeg en liten camping plass hvor jeg tilbrakte de 10 neste dagene. Jeg angret allerede på at jeg ikke hadde kjøpt meg nye flipp-flopper. Jeg måtte bruke litt ekstra tid på å scanne bakken og trø varsomt med foten for å unnslippe naturens små feller. «Æ ble ikke Spiderman i Sri Lanka, og blir d neppe her».

Jeg gikk lange turer i jungelen bar fotet. Jeg klatret opp store steiner og høye trær isolert fra folk flest. Jeg hoppet fra klipper og svømte gjennom lange undervanns huler. Besøkte forlatte bygninger og falleklare bungalows bebodd av steroide gekkoer. Snorklet med haier, skilpadder og underlige skapninger. Prøvde å finne veien til campen midt på natta. Dusjet, vasket og stelte meg i salt vannet. Traff på kjentfolk fra Alta og Kirkenes. Deltok i nattlivet. Klemte på en håndfull naken ladyboy pupp. Leste bøker på plasser som aldri hadde blitt brukt til lesing før. Utfordret skjebnen litt. Bare koblet helt av. Dynket sjelen i balsam. Før jeg viste ordet av det var jeg allerede på vei til Krabi for å møte på farshan og kjæresten hannes. «Koh Tao, you´ve been good to me»

 

Koh Phi Phi

Jeg tilbrakte 2 netter i Ao Nang/Krabi før jeg møtte på farshan og dama som hadde vært i India på et 30-dagers yogakurs med en av de fremste guruene i verden. Det var utrolig godt å komme inn i yoga verdenen igjen. Jo mer man havner på detalj nivå jo mer interessant blir det. Og jo mer man lærer, jo mer innser man hvor langt unna man er. Noen som kjenner seg igjen? Uansett var det utrolig sweet å få treffe på pappa Kim igjen. Nye matretter ble testet, opplevelser ble delt og igjen fortalt og Koh Phi Phi stod for tur.

Øyen som var å skimte fra fergen vokste eksponentielt med fremdriften. Solen glitret på hav skorpen, flygefisker med vikeplikt spredde vingene og sirklende fugler varslet om vår ankomst. Vi skjønte fort at dette ikke var noe oppskrytt. Fra havnen krysset vi midjen av øyen på under 2 minutter. Der fant vi taxibåten som skulle frakte oss til vår endelig destinasjon. Hvor enn vi gikk, hvor enn vi svømte og hvor enn blikket festet seg var det et punkt i nervene som ble truffet av skjønnheten. Litt av samme følelse som å være forelsket. Bare at det ikke er i én person men i alt som befinner seg rundt deg. Fasenasjon, lykke og litt sorg. Sorg over å se at en av verdens vakreste destinasjoner sakte men sikkert blir gravlagt. Forsøpling på land og vann, forurensning fra båtene og ødeleggelse av korallrevene fra ankring og støy som til tider overdøver naturens naturlige musikk. Alt i alt reduseres litt av den potensielle opplevelsen. Men hva kan man egentlig gjøre? Jorda er overbefolket og det tærer på henne. Alt skal vokse og bli større. Er det ikke slik økonomien er bygget opp? «Mye vil ha mer å faen vil ha fler».

Det var over 11 år siden sist jeg hadde vært i Thailand. Det var nok i 2005, da vi noen måneder senere dro tilbake til hvor helvetes bølgen la alt under vann. Vi satt i en leie bil på vei over broen som kobler Phuket til fastlandet og Khao Lak. Jeg hadde egentlig aldri satt meg ordentlig inn i selve hendelsen. Aldri lest bøker eller sett dokumentarer. Jeg hadde tross alt opplevd det. Hvorfor grave i fortiden? Men jeg følte meg drevet til å finne ut litt mer. Drevet til å forstå og se om minnene mine virkelig stemte overens med virkeligheten. Og til syvende og sist legge alt bak meg. Nå var vi i Thailand og jeg hadde faren min med meg. Til min overraskelse var det et større avvik enn det jeg hadde trodd. Hjernen min hadde laget en sensurert versjon av hendelsen. Tilpasset hjernen til en 9 åring! Jeg husker at havet var borte. Hvordan fiskene lå på våt sand og sprellet. At vi søkte tilflukt i 2 etasje når den første bølgen slo til. Hylene av en panisk og desperat lokal dame som ikke kunne svømme. Hvordan farshan smalt i bakken i et forsøk på å klatre opp gjennom taket på badet. Blodet som rant fra lillefingeren hans. I alt kaoset husker jeg meg selv som ganske rolig(haha, vet ikke om det stemmer). At vinduet vent mot havet ble knust av det voldsomme havet og hvordan bølge nr. 2 snek seg høyt over vinduet og slukte leiligheten. Alt ble mørkt.

Jeg våknet brått! Hjulene på flyet traff endelig bakken. Jeg kunne nesten ikke tro det! På alle surfers våte drøm og svar på mekka. «Vent på mæ boys, æ kommer straxs!».

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *