Indonesia – En drøm i det fjerne

Det var rart å være «hjemme» i Narvik igjen. Jeg husker at jeg, allerede før jeg begynte å reise ifjor, var litt redd og spent på å komme tilbake. «Kordan verson av The Arctic Monkey kommer hjæm man tro?». Hvilken verdier vil jeg få? Hvilken erfaringer og opplevelser vil sette spor? Bare tanken på at «jeg», ikke kom til å være «meg», skremte meg litt. Egentlig ikke. Vært sekund dør jeg for å bli gjenfødt i det neste. Ingen fortid, ingen fremtid. Bare nu. Våken. Men likevel var det noe med å være i Narvik. Som om hele byen prøvde å vugge meg i søvn. I transe. Fra sofakroken jeg satt i, så jeg regnet hamre løs på skråtak vinduet. Var det jobb? Rutiner kanskje? kjedsomhet? Eller været? Jeg kunne nesten ikke huske sist solen hadde gitt meg den gode varme klemmen som får kattene i nabolaget til å «korre». «Står tiden i denna by1 i ro eller?». Jeg lengtet etter tropisk klima slik kun en fugl i bur kan gjøre etter å spre vingene sine. Jeg mener, tror du en fugl som har blitt sluppet løs vil komme tilbake? Til buret? «Indonesia» tenkte jeg, «Urmaker Karoliussen burde dopingteste klokken der nede». Men nu er du bare, «en drøm i det fjerne».

Indonesia har alltid vært en fjern drøm. Jeg husker godt surfe filmene vi så storøyde i beundring. Fra hengekøyene i Praia da Pipa, sofaen i Narvik eller «igloen» i Baleal, så vi surfere som Craig Andersson, John John Florence og Chippa Wilson, bare for å nevne noen. Hvordan de i sakte film, skled bak sceneteppet på bølgen og kom spyttende ut som en kule, like «laidback» og avslappet som når jeg tar søndags-kaffen. «En dag», tenkte jeg. «En dag e d der mæ». For et øyeblikk, var det mitt ansikt jeg så på tv-skjermen.

 

Canggu

Foto: Gabriel Sagfjord

Jeg vet ikke helt hvor jeg skal starte. Hele situasjonen var litt surrealistisk. En halvannen times kjøring fra trafikkkorken i Denpasar til en delvis liten landsby kjent som Canggu, var jeg med noen av mine aller beste venner. I en luksus villa. På Bali. En farlig combo, døds farlig spør du meg. Det var ikke noe å si på gjensynsgleden. En «handshake» etterfulgt av en stor bamseklem og vi var tilbake der vi sist slapp. Vi satt opp slackline over bassenget, dødset fra 2. etasjen, klatret litt på taket, skatet inne, flere iskalde Bintang, en kreftpinne i munnviken og fettgliset fra øre til øre. Alt var som normalt. Nesten.

Guttene hadde vært på surfeekspedisjon til Lombok, øya øst for Bali et par dager tidligere. De hadde mange lovord om bølgene der. Første av 3 «scootertryn» var også allerede et faktum. Jeg kjente misunnelsen og bitterheten bygge seg opp over at jeg ikke fikk vært med på turen. Jeg ristet den av meg med det samme og tenkte, «My time will come». Det var 7. mars og dag nr 2 i paradis. Vi startet dagen i villaen med å bestille en etterlengtet massasje hjem. Badeshortsen ble byttet til en gjennomsiktig engangs-bokser med g-string tendenser og oljen smurt på. Utmerket for å få kroppen igang. Eller, sånn halvveis. Jeg hadde klatret mange trappetrinn i Sri Lanka, for så å snuble og dette ned trappene i Thailand. Det var bare og komme seg opp og fortsette jakten på «god følelsen» igjen, litt klokere denne gangen. Forhåpentligvis.

«AAAAUUUU!», lød det fra soverommet til Gab. «Har han ei ny dame på besøk?», tenkte jeg. Jeg hadde allerede mistet tellingen på antallet av havfruer som hadde vært innom soverommene våre. Så var det de 4 vi allerede bodde med. Men de måtte vi holde kleptoman fingrene våre unna. Ikke røre, bare se. Latteren til Martin tok over like etter. Ut fra rommet kom han flyvende med en skilpadde i hånden. Blod dryppet fra fingeren til Gab. «Det va nu å en måte å bli vekt på». Skilpadden var fornøyd med frokost. Jeg er sikker på at han også flirte.

 

Huset var fylt av galskap 24/7. Ikke hvilken som helst galskap, men av den typen som starter i magen og sprer seg på sprudlende vis ut til resten av kroppen, helt ut til fingerspissene. Kjærlig, spontan, elektrisk, idiotisk og humoristisk. På en uskyldig måte. Som å være i sin egen boble. Vår egen boble. Slik kruset vi gjennom oppholdet vårt både natt og dag. Fra kaffefabrikken, ris åkrene og ape-skogen(da Jå9 ble overfalt av apecrew og Jaky fikk en «goldenshower»)  i Ubud, til beach-raving, surfing, miniramp, sol-slikking, kulinariske oppturer og «skinny dipping» i Canggu. Skinny dipping ja. Det ble vår greie der nede. Jeg aner ikke hvor mange ganger vi kledde av oss i fart på vei ned mot det blekkmørke vannet og kastet oss inn i bølgene. Noen ivrigere enn andre. En følelse av at havet hvert øyeblikk ville sluke oss spredde seg i kroppen, etterfulgt av et lite hint av panikk som flørtet med nervesystemet. Ahh, så befriende. Som om jeg ikke hadde vært «levende» før dette øyeblikket. Når følte du deg «levende» sist? Hva er å «leve»?

40-50 mennesker stod og ravet i takt med lysene som vekslet mellom rødt, grønt og gult. Nyvasket og svett fri gled jeg tilbake inn i folkemengden for beach-raving del 2. Resten av crewet? Aner ikke, det eneste som stod i hode på meg var, «kordan kan æ ha det så artig som mulig?». Svaret kom i form av å sprette mellom de ulike «danse sirklene» som var dannet på revet fremfor Sandbar på Echo Beach. En gruppe på 3 jenter som stod og danset litt bortenfor ble observert i øyekroken.  Jeg så mot blondinen. Blikkene våre møttes. 1, 2, 3 sekunder, etterfulgt av et lurt, men sjenert smil. Jeg så meg rundt, så tilbake igjen. Samme respons. Resten gikk på autopilot.

Autopilot til villaen var nådd. Gab lå oppi bassenget og klinet mens Martin hadde sutte inn turboen da ei «Mademoiselle» var på tur for å ta et natt bad. Jaky gikk seg vill og havnet midt i en ris åker i blekkmørket med vann opp til brystet. Jå9 lå å «spoonet» vår ny vaskede adopterte maskot. En hund med 3 bein, også kjent som Kaysa. Ragga og Vilde lå padde flat på veien og kavet etter og ha kjørt i et hull med forhjulet på scooteren (2/3 tryn). Therese, Elisabeth, og Jonas da? Var dette dagen etter? Eller var det dagen før? Uansett, var det lite aktivitet i villaen når vi ankom. Jeg vekte Sid og sa at jeg måtte låne soverommet, og kondomer om han hadde. ASAP. «Null problem», fikk jeg i retur, uten et snev av nøling. «Perfekt!», sa jeg på tur ned for å hente den svenske «havfruen». Lysene ble slokket, pulsen økte og kondompakken ble åpnet. Likevel var det noe som ikke stemte. Jeg så ned. «Ka i alle daga e d hær slags jåss?!», tenkte jeg. En plastikkpose eller en søppelsekk? Jeg sjekket pakken. «XXL» stod det. Jeg ble helt paff og full av fasenasjon over hvordan noe i det hele tatt kunne klare å fylle ut denne presenningen av en kondom. «Æ som trudde at æ va vel utstyrt…». Selvtilliten sank til samme nivå som «øltissen», som nå hadde meldt sin ankomst. Den kleine stemningen var til å ta og føle på. Det var ikke noe annet og gjøre enn å flire. Vi flirte. «No glove, no love».

 

Bølgene Blå

Tik, tok. Tik, tok. Det var fjerde og siste 12-timers dag denne uken. «Jobb», sa jeg til meg selv, som om det var et ukjent fenomen. «Ka gjør æ her?». Jeg hadde 1000 andre ting som jeg heller hadde lyst til å gjøre, enn å være her på «jobb». Tik. Tok. Tik. Tok. Lidenskapen og motivasjonen var allerede pakket bort og på vei til sambaens hjemland i Brasil. Det var kanskje grunnen til denne trangen til å forlate Norge. Denne splittelsen. En del av meg ville slippe alt i hendene og bare løpe mot lyset i enden av tunnelen. Det lyset som minker for hver dag som tikker. Det lyset alle barna ser ut til å bade i. Den minker, akkurat slik som høsten. Ironisk. Og her er jeg, igjen. For feig til å tilbringe vinteren og mørketiden i Norge. For feig til og total integreres i det norske samfunnet. For feig til å inngå noen form for relasjon med ansvar og forpliktelser. Peter Pan syndromet? Det føles slik. Gå planken til Kaptein Krok, for så i siste liten, fly hjem mot Ønskeøya. Tik tok, tik tok. «Tid», tenkte jeg, «Min fritid t å være mæ». Jeg prøvde å huske hvem som hadde fortalt meg at konseptet «tid» var menneskeskapt. Jeg forstod nå at fritid betyr «fri fra tid». Jobb, hjem og lage middag, trene, sove, også…? Tik-tok-tik-tok-tik-tok. Jeg satt igjen med følelsen av å ha gjort mye men samtidig ikke en «pellemanshit». Skummelt. Sommeren som aldri kom hadde allerede tatt farvel, men bestemte seg for å gi «et lite pip». En siste krampe trekning. Likevel satt jeg fast i en ond sirkel. Klokkens sirkel. «En god trekant hadde vært bedre d, mye bedre». Tik, tok, tik, tok, tikket klokken, som om jeg ventet på noe. På at noe eller noen skulle snu hverdagen min på hode og redde meg? I realiteten har «jeg» hele tiden ventet på «meg selv». Ventet på at jeg skulle få et ekte sett med baller og bevise at det finnes «trøkk i laksen» slik som Narvik’s store sønn, Vegard Johnsen. Langt borte fra dårlige unnskyldninger til dårlige «holdninger». De dårlige «holdningene» som ødelegger potensialet ditt til å være «din beste versjon». Fordi at jeg vet at, «Æ kan bedre». På absolutt alle fronter. Jeg vet at du også kan det, om du har behov for det eller «gidder». De dårlige «holdningene» som bedøver litt av den hverdagslige smerten, fordi du synes synd på deg selv. En slags selv distansering fra «livet». En «uintelligent» måte å respondere livet med. Du vet, din fortjeneste for at du fremdeles klarer og fortsette, dag inn og dag ut med den samme filmen på replay. En slags ytre motivasjon. Jeg har innsett at jeg er skaperen av min egen smerte og samtidig, min egen frigjører. Ingen andre. Jeg snakker ikke om liv og død. Kanskje for noen. Men mer om en indre ro, lykke og tilfredsstillelse. En litt ukjent tilstand som jeg egentlig kjenner til veldig godt. En total bevissthet av alle sansene, omgivelsen og en mer tydelig forståelse av at «jeg» er «kroppen min», men «kroppen min» er IKKE «meg». Stormen over meg har plutselig stilnet. Alt jeg sitter igjen med er en klarhet, bevissthet og letthet som ikke kan byttes, for et hvilken som helst bytte ville vært det samme som døden. Som Sadhguru sa, «The only way out, is in». Jeg ser ingen annen mening enn å følge stien mot «god følelsen», «mitt senter», «flyt sonen» eller «Gud», for den saks skyld. Kall det for hva du vil. Gjør hva du vil. Men følg den. Hvilken annen grunn er det for våre handlinger, hvis ikke «lykke» er i den andre enden? Om det er langvarig eller kortvarig lykke endrer ikke faktumet om at vi alle er «lykke jegere». Hvem andre er ansvarlig for din egen «lykke» enn deg selv? Kan hvert sekund være et «lykkelig» øyeblikk? Men hva om gresset likevel ikke er grønnere på den andre siden? Og hva er egentlig «lykke»? Dette er bare tomme ord svart på hvitt, skrevet for meg selv. Ikke ta det seriøst. Mine fjerne tanker og spørsmål som jeg bruker å leke med. Filosofere med. For det er våre handlinger som definerer oss. Men hva starter da handlingen om ikke våre tanker? Reflekterer kroppsspråket dine tanker eller dine følelser? Og hvis du ikke klarer å håndtere dine tanker eller gi slipp på de, får du da en tvangs,- tanke/handling? Hva er en «tanke»? Hva er en «handling»? Samfunnet i et nøtteskall spør du meg. Jeg tenker ofte på det vanvittige presset som blir påført vår generasjon, og generasjonen etter. Dette gjennomsnittet som lages, som brukes til å måle, dømme og sette mennesker i bås. Litt vel overfladisk for hvor langt vi har utviklet oss. Som om du kan «måle» et menneske. Men slik er det. Man ender opp med å utsette «livet sitt» til i en kollektiv bestemt «ide» om hvordan «jeg» skal være eller hva «jeg» skal gjøre. Den eneste sannheten jeg kjenner til er den alle mine sanser erfarer. Gi meg en pause fra denne manipulerende hverdagen. La oss være enig om å være uenig.

Beklager at dere må vitne utspranget av frustrasjon, dramatisering og overtenking. Du vet, jeg bruker å fundere over, «ka ska æ gjør me «livet» mitt?». Jeg misunner utrolig mye alle dere som vet hva dere vil, hvor dere vil dra og hva dere vil gjøre. Jeg tror det er hovedgrunnen for at jeg reiser så mye som jeg gjør. Det er som om at det å ta et par steg tilbake mot det primitive og det simple, fører meg nærmere «meg selv». Tilbake til et mer dyrisk og villere hverdag nærmere naturen. Tilbake til hvor man uavhengig av situasjonen må stole på årvåkenheten og magefølelsen sin. Ikke alltids det logiske. Jeg trenger mer usikkerhet rundt meg for å våkne til live. Flere potensielle farer. Jeg er bare et enkelt individ i en uendelig stor galakse, blant 7 milliarder mennesker plassert på muligens universets vakreste planet. Det minste jeg kan gjøre er å være ærlig ovenfor «meg selv», mine følelser og andre. Resten er en improvisert dans på roser. En dagdrøm om bølgene blå begynte å smyge seg innpå. Jeg så for meg de samme silkemyke bølgene som en gang hadde rullet inn på Indonesisk jord. Nu er dere kun, «en drøm i det fjerne».

Det tok et par dager før bølgene begynte å vise seg fra en bedre side. Jeg var utålmodig med å komme igang. Nesten 2 måneder uten surfing hadde vært som å sitte på en pinebenk. Ikke rart man havner på feil bølgelengde. Jeg hadde kjøpt et nytt surfebrett i str 6’0 med litt ekstra volum for å matche de ekstra kiloene. Brettet føltes noe uvant, men bra. Morgenene under soloppgang var som oftest de beste. Lite vind, god temperatur og bak-fulle surfere som ikke kom seg ut til lineup-en dagen derpå, var oppskriften. Foran både Old Man’s og Echo Beach svelget vi saltvann, fikk juling, mislyktes og lyktes. Men ingenting av det spilte i bunn noen rolle så lenge vi fikk ligge på planken i godt selskap.

Jeg husker veldig godt den ene utflukten vi hadde. Vi hadde stått opp tidlig for å dra til den vakre stranden Padang Padang, som skulle være utmerket for både surfing og sol-slikking. Supergira som jeg var, hadde jeg i hodet mitt, konkludert med at stranden Padang var så bra at de antageligvis måtte navngi den 2 gang, til «Pa-dang! Pa-dang!». Det gav mening. Men skuffelsen var stor, veldig stor. Brettene vi hadde båret ned var til ingen nytte. Havet var helt flatt og floen hadde lagt det arealet som var av strandlinje under vann. Perfekt. Vi daffet opp til parkeringsplassen hvor vi hadde blitt sluppet av. En fin strand å tilbringe resten av dagen, ble det neste oppdraget. Google hadde så klart svaret, Dreamland Beach eller Blue Point. Damene fikk velge. Likevel, presterte jeg av en eller annen grunn å si «Blue Point» til taxi sjåføren. Det skulle bli skjebnesvangert.

 

 

Foto: Gabriel Sagfjord

Vi var 7 km unna Padang Padang. Martin kom løpende opp mot bilen med stjerner i øynene, slik kun barn kan. «Få brettet», sa han. Jeg var forvirret. «E d nå bølga?», sa jeg, selv om jeg allerede viste svaret. Kroppsspråket sa mer enn hva ord kunne uttrykke. «D pumpes!», sa han. Jeg måtte bort å se. Bare tanken sender frysninger langs ryggraden. Det var som om jeg hadde ventet hele livet mitt på akkurat dette øyeblikket. Det var av de type forholdene man kun ser på film. En vegg av vann, som skrelles i samme takt som den nærmer seg land. Nesten et gyldig svar på «klokke gåten». For bølgene gikk og gikk, uten å se ut til og ha en ende. Hvilken surfespot var egentlig dette? En av Bali’s fineste, Uluwatu. Lenge leve tilfeldigheten. Vi stod lenge og nøt utsikten mens vi tok tur på å si, «Så du den?!», «Holyfuck!», og «Uaaaau!». Vi begynte å forberede surfebrettene til muligens våre livs beste surfe-session. Om dette var det? Kun en måte å finne ut på.

Familien var på vei til å splittes. Hver og en tilbake til sine «normale» hverdager. Tilbake til hver sin «realitet». En del av meg ville fryse tiden og leve for evig i øyeblikkene som hadde vært skapt iløpet av oppholdet. Men livets syklus ville det annerledes. Ragnhild og jeg hadde kjøpt en flybillett videre til Lombok rundt samme dag som Martin slo den Indonesiske rekorden i «stillestående scooterhopp med tilfart»(3/3 tryn). Jå9 reiste et par dager i forveien av Elisabeth og Therese. Jaky noen dager etter oss, Jonas, Sid og Gab. I hver vår retning forlot vi Bali med tunge hjerter. Hva annet kunne vi egentlig gjøre enn å smile? Det var minner for livet. Delte følelser, latter og tårer. Nye mennesker møtt, nye ideer, opplevelser, verdier og erfaringer akkumulert. Nye eventyr i vente. «Bali, takk for alt» mens du drifter avgårde mot «en drøm i det fjerne».

 

Lombok

Jeg var betatt av Lombok. Jeg var hjemme igjen. Den simple og enkle levemåten var over alt. Den var standard. Turismens klør hadde enda ikke rukket og gjøre øya korrupt. Som om jo mindre man har og eier, jo mer kjærlig, åpen og imøtekommende blir man. Litt mer «menneskelig» nesten. «Less is more?». I likhet med Sri Lanka og Koh Tao i Thailand, følte jeg at hver minste del av Lombok ønsket meg velkommen. Hva man ga, fikk man tilbake i dobbelt.

Vi landet på Bandar Udara, Lomboks internasjonale flyplass, i tid til skumringen. Taxien kjørte oss til Defa homestay, 5 minutter unna Kuta Lombok på syd siden av øya, hvor vi skulle tilbringe et par dager. Vi checket inn, kjøpte kveldsmat på en restaurant et halvt steinkast unna og fant veien tilbake til senga. Har du noen gang ankommet en ferie destinasjon på kveldstid? Da vet du hvordan det er å stå opp dagen etter. Jeg monterte surfebrettet på scooteren og kjørte avgårde i retning Gerupuk før solen var å skimte. Jeg viste allerede at jeg skulle tilbake hit, før jeg engang hadde begynt oppholdet på øya.

Det tok nesten 10 dager før jeg var tilbake. Vi hadde rukket 2-3 netter på Gili Trawangan før vi returnerte til Bali for nyttårsfeiringen. Eller mer som «stille leken fra, nu!». Dagen etter seremonien, som var litt av en støy full opplevelse, patruljerte politiet i gatene på utkikk etter rebeller som avbrøt «stilledagen» og ikke holdt seg hjemme. Lys på kveldstid var også forbudt. Vi på «Fun Beach Surf Hostell» skjønte tegninga da snuten for 3. gang ba oss om å dempe støynivået. En trussel om å kaste oss i fengsel fikk fart på sakene. Dagene etter var jeg ofte innom Steven og Anthony fra Canada som bodde hos Mike, tidligere stifter av «Dollar Beard Club». En utrolig rå og inspirerende gjeng. En helt annen livsstil og tilnærming til jobb enn den vanlige «nordmannen». Det var da jeg så det tydelig at hvis du ikke elsker prosessen mot det endelig målet, om det er et mål, så er det kanskje måten prosessen blir utført på. Nesten som å gi seg selv friheten til å uttrykke «seg selv» gjennom «arbeidet». Senere introduserte de meg for nabo paret, kua «Lola» og oksen «Tyròn», som tydeligvis elsket epler mer enn de elsket hverandre. Trist, men også et ironisk forhold.

Etter at forlengelsen av visumet var i boks og halvparten av eiendelene var pakket og lagt igjen på hostelet, stod Lombok endelig for tur igjen. Jeg leide en scooter og krysset over med fergen. Et dags prosjekt fra Canggu til Kuta. Jeg hadde vært i kontakt med navnebroren min Bruno, et par dager i forveien. Han hadde lovet meg «god pris»  hvis jeg bosatte meg hos han, et tilbud jeg ikke kunne avslå. I 3 og en halv uke surfet jeg 2 gang daglig på de beste bølgene jeg noen gang har stått på. I godt selskap! Jeg traff på en kjenning jeg kun hadde vekslet blikk og smil med i Sri Lanka. Liten verden. Thaddeus, fra Amerika, hadde vært innom surfecampen hvor jeg jobbet. Han var et par år eldre enn meg og er muligens den største livsnyteren jeg kjenner til. En som ikke legger noe imellom «seg selv» og sin egen trivsel. Vi ble godt kjent med Alex og Adrien fra Frankrike som pustet damer og surfing på inn og ut pust. Sam, en gal, uredd, super stocked tysker som gikk for de største bølgene. Han splittet nesten kjeven i en av de villeste wipeout-ene jeg har sett, og fortsatte som ingenting. Og ikke minst surfebaben, Jess, en leken og vakker dame full av godhet, fra topp til tå. Jeg skal være ærlig med dere. Det er rart å mimre tilbake fordi alt virker så utrolig fantastisk og harmonisk. Jeg fikk til og meg besøk av 2 flotte damer fra Narvik iløpet av de siste 2 ukene. Ahh, jeg glemmer av og til av hvor heldig jeg er. Til og med under perioden jeg jobbet 12 timer hver dag. Men nå er jeg endelig tilbake. Tilbake i Brasil, hvor alt startet. Tilbake til en «tidløs» hverdag hvor hvert sekund er «en drøm i det fjerne».

Comments 2

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *